5 dager i fjellet med hunder og vogn

Planen var en langtur med vogn og hunder i år, men det går ikke alltid som håpet. Av ulike årsaker lot det seg ikke gjøre med planlegging og forberedelser til en så lang tur som jeg ønsket, men vi fikk til fem dager likevel 🙂 Drømmen var en måned. Når det ikke ble sånn, ser jeg det positive i at turen ble kortere – jeg lærte mye, som kan være godt å ha med seg i planleggingen av en lengre tur neste gang!

Dag 1

Jeg var spent på oppakningen, for jeg hadde bare pakket med meg det jeg trodde vi trengte, og var ikke sikker på hvordan jeg skulle få det med meg. Etter å ha fått alt ned i syv vanntette pakksekker og en dagstursekk på 45 liter, var det spennende om jeg fikk festet alt på vognen. Utrolig hva som går – for det gikk helt fint, med litt systematisering. Måten jeg hadde bagasjen på den første dagen fungerte så bra at det ble likt resten av turen. Det var ikke tilfeldig hva som var hvor på vognen, og i sekken, som jeg bar på ryggen, hadde jeg alt som var sannsynlig å få bruk for før leir.

Den første dagen gikk stort sett i relativt flatt terreng, og godt var det, siden det var så varmt. Det ble hyppige pauser ved elv og bekker, og jeg holdt dem nede i et rolig tempo. Vi kjørte stort sett langs en stor elv, og på et tidspunkt skulle vi krysse den. På kartet så jeg at det skulle være en bru, men da vi skulle ta av hovedveien ned til brua, stod det «Bru låst» på et skilt: «Nei, nei, nei, hvorfor sjekket jeg ikke ut det på forhånd! Vi kan ikke kjøre hele veien tilbake nå!». Dette var på slutten av dagen. Jeg bestemte meg for å binde hundene til et tre, og gikk uten hunder og vogn ned til brua. Den var ikke låst, men den så veldig gammel ut, og manglet en del planker på slutten. Flaks som vi hadde, var hjulbredden på vogna akkurat så stor at hvert av hjulene kom på hver sin planke. Det måtte gå rolig for seg, så ingen av hjulene kom feil. Nå var jeg glad for å ha to hunder som hører på kommandoene: «stå» = stopp og vent, «okei, ja!» = trekk, og «rolig» = trekk veldig rolig, evt ikke trekk. Det gjorde at vi kom helskinnet over, det var bare den nesten ubrukte arcteryx-buksa som fikk en rift – men det er bare en bukse 😀

Vi slo leir ved den samme elven vi krysset, bare et stykke lenger bort. Jeg planlegger alltid å slå leir ved et vann, en bekk eller en elv, og helst alle pausene også. Som vanlig synes jeg det kan være litt ubehagelig i starten av en leir, må på en måte bo meg litt inn, sånn en ofte må i hus. Til middag ble det potetmos, og en slags gryte laget av litt smør, vann, pepper, vegetarpølse og grønnsaker jeg hadde tørket på forhånd. Det var løk, champignons, gulrot og brokkoli. Det var utrolig godt, det smaker alltid så mye bedre med mat på tur. Jeg hadde også med tørket frukt – det er så mye bedre med den du lager selv, og det anbefales på det sterkeste! 🙂 Heldige var vi med tidspunktet å slå leir, for vi kom oss inn i teltet rett før regnet kom, og det varte til neste dag.

Dag 2

Både å sette opp og ta ned en leir tar sin tid. Hundene skal fôres, jeg skal spise. Teltet skal opp og ned og soveposen ut og inn. Alt skal ut og inn, løsnes fra vogna og settes fast igjen. Jeg hastet ikke, og brukte da to timer på morgen og kveld.

Vi kom oss avgårde på formiddagen, og lite ante vi da om hvor lang og krevende dagen skulle bli. Aller først skulle vi oppover i mange kilometer – varmt var det. Det er veldig viktig at hundene ikke trekker for langt, hardt og fort på slike dager. Vi tok ofte pauser. Da vi var kommet opp de verste bakkene var klokken rundt 14. Vi stoppet opp ved et vann og tok en solfylt pause på fire timer. Det var godt for oss. Siden jeg bare hadde med meg to hunder, er det en del jobb. Jeg har to sterke tisper, men med 140-150 kg bak seg, er det likevel begrenset – fordelen er at også jeg får trim! 🙂 Det er også en fordel at det bare er to hunder å samarbeide med i vanskelige områder, men kunne likevel gjerne ha flere hunder – så lenge jeg har en god kjemi med dem og de er opplært til det samme som mine.

Veien videre gikk til et stooort vann. Da vi nådde sørvestenden tok vi østover, og fulgte sørenden av vannet. Langs sørenden tok vi to pauser i vakre omgivelser. Vi møtte også på sauer, noe som ble litt utfordrende. For sauene ville ikke av veien, og jeg ville ikke presse hverken dem eller hundene i det varme været. Jeg sørget for å ligge langt bak og kjøre veldig sakte, til slutt gikk sauene heldigvis til side og jeg kunne kommandere hundene i «forbi». Den siste pausen langs sørenden var i solnedgang. Planen var å komme opp langs østsiden av vannet for å overnatte. Jeg hadde ikke klart å forutse at det mellom grusveien og vannet bare ble brattere og brattere og med tettere og tettere skog – det ble ingen overnatting på østsiden. I nordøstenden av vannet skulle det ligge et lite vann: «Der må det da gå an å overnatte!» Det håpet jeg virkelig, for hundene begynte å vise tegn til at vi skulle slå leir. Men heller ikke ved dette lille vannet var det egnet, ingen flater å sette teltet på, og vei helt inntil. «I nordvestenden MÅ det gå!», tenkte jeg. Heller ikke her fungerte det. Bratte lier ned mot vannet, og der det var flatt, var det myr. Den dårlige samvittigheten for hundene, satte virkelig i her. Jeg ville ikke presse dem, men det fungerte bare ikke der. Vi måtte finne et sted fort, og jeg måtte utstråle sikkerhet og trygghet nå – de skal stole på at jeg ikke presser dem for langt. Heldigvis var nordenden av vannet smalere enn sørenden. Etter noen få kilometer til, visste jeg at ruta vår gikk sørover langs vannet igjen, og bestemte meg for at vi måtte slå leir før vi tok sørover. Vi kom til en bekk, men den var gjerdet inn på et jorde, videre igjen. Etter en liten stund tok vi av hovedgrusveien og tok en stikkvei, for å finne en leirplass. «Endelig en flate!», tenkte jeg. Der måtte vi kunne sette teltet, selv om det var et stykke fra bekken. Men da jeg oppdaget skjelettrester – mange riktig store knokler, måtte jeg bare snu. Vi slo leir, bare noen hundremetere fra dette stedet, nærmere bekken, i krysset hvor vi skulle sørover igjen. Klokken ble 2 før vi kom oss i teltet, og det var godt etter en så lang dag. Og det var godt å søke tilflukt fra den slitsomme myggen – 30-40 myggestikk ble det nok den kvelden.

Jeg bestemte meg på kvelden for å ta en lang natt, så hundene kunne ta seg inn igjen. Jeg ble virkelig imponert og stolt over at hundene orket å ta oss dit, og stolte på at det skulle gå – selv om jeg så de var litt usikre. Nå var det viktig å bevise at det stemte – de kan stole på meg, og jeg presser dem ikke langt over streken. Jeg takket mine herligste denne kvelden!

Dag 3

Morgenen ble rolig og lang som planlagt. Utpå dagen gikk veien sørover langs det store vannet. Mange, mange pauser også langs sørenden, på grunn av varmen. Hundene fikk drikke ved hver en bekk, og Winnie la seg også ned i hver en bekk. Jeg brukte en kopp for at også Ronja skulle bli avkjølt av vannet. I sørvestenden av vannet ble det en lang pause, da jeg visste vi skulle opp, opp, opp i flere kliometer, nordvestover. Jeg oppdaget at Winnie begynte å miste pels langs brystet og inn mot armhulen på venstre side. Det har aldri skjedd før, så tror det må være kombinasjon av trekking og at hun stadig var våt. Hva skulle vi gjøre nå? Jeg kunne ikke risikere gnagsår. Jeg var superheldig og fikk til en avtale om å få opp en t-skjorte til Winnie, som hindrer videre gnaging. Vi fikk t-skjorten neste morgen. Jeg hadde med potesokker og mye førstehjelpsutstyr, men ingen t-skjorte – så det må jeg skaffe til Winnie.

Vi tok fatt på alle oppoverbakkene, de trakk og jeg dyttet i nærmere fem kilometer. Jeg ville holde farten såpass oppe at de holdt motivasjonen, med tanke på gårsdagen. Ronja, som det arbeidsjernet hun er, stod på hele veien, ikke et sekund nøling. Winnie er en fantastisk fin trekkhund hun også, virkelig god, men det var visst mye interessant sauemøkk 😛 Det passet ikke så bra – vi var jo så få i teamet 😉 Et svakt punkt, og alle merker det med en gang. I disse oppoverbakkene forsvant mobilnettet og mobildekningen. Og da hadde vi ikke dekning før på slutten av den siste dagen – så halve turen uten dekning! Til gjengjeld var det utrolig herlig å komme over tregrensa i dag, jeg bare elsker det. Vi slo leir rett ved grusveien oppi fjellet. Det er ikke mange som farer innover der, men noen få biler var det. En som skulle sette ut sauene sine stoppet opp og slo av en prat. Og flere av dem som passerte oss i leiren lukket opp vinduet i forbifarten og hilste eller sa det var koselig hos oss! 🙂 Denne natten ble full av regn og vind – nesten så man kunne lure på om teltet ville falle sammen.

Dag 4

Som vanlig fikk hundene frokost av appetitt energy-boksemat og tørrfôr, sammen med lunkent vann. De fikk også noe frysetørket vom på turen, da de er vant til fryst/fersk vom til vanlig. Siden de ikke kunne få det, fikk de en liten teskje fiberhusk i maten hver dag, for å forebygge ustabile mager. Veien gikk videre nordvestover i dag, mer fjell! Været så ustabilt ut. Det var veldig grått og mye vind. Tidlig denne dagen så vi en bil, men etter det var det ikke lenger noen å se. Fortsatt ingen dekning, og jeg visste ikke riktig hvordan været skulle bli. Etter lunsjpausen, som ble kort, var det konstant motvind og jeg var sikker på det skulle bli regn og torden. Til lunsj fikk hundene appetitt energy, noe de fikk hver dag. De trenger et ekstra måltid på tur. I tillegg hadde jeg litt tørrfôr lett tilgjengelig, så de kunne få litt som mellommåltider. Grusveien ble dårligere og dårligere og jeg måtte jobbe mer og mer selv, til tross for at hundene jobbet jevnt. Det var slutt på bruer over bekkene, så de måtte vi forsere til fots, eller til labbs, får en vel si 😉

Jeg hadde planlagt å slå leir ved en sti, en avstikker fra grusveien. Dette fordi at her hadde jeg muligheten til å velge to veier, den ene lengre enn den andre. På grunn av at jeg ikke visste noe om været, og at begge veiene ville gå på sti over fjellet, og fordi hundene hadde vært så slitne på dag to, ville jeg ikke ta noen sjanser. Jeg ville ha et valg neste morgen. Ved hjelp av en gps (med dårlige kart, må skaffe nye) og kart og kompass, fant vi den riktige stien. Da det var mye vind, satte jeg opp teltet med fotenden mot vinden, og kjørte vognen opp på teltduken i fotenden, for å holde teltet litt i ro. Det ble som vanlig godt med en god og delvis oppvarmet middag på hundene, brukte resten av vannet jeg hadde på termosen. Selv hoppet jeg over middagen, da jeg sovnet 😛

Dag 5

Natt til i dag ble kald, vindfull og med regn. Hundene lå som to sammenkrøllede baller på pleddet ved siden av meg. Jeg stod opp og luftet dem og satte deretter på dem dekken. Vi la oss til å sove videre og de lå etter hvert avslappet rett ut begge to. På morgenkvisten hadde vi en laaang kosestund i teltet. På grunn av det ustabile været og fordi jeg lurte på når vi skulle krysse fjellet, med hensyn til tåke og dårlig gps, ble formiddagen tilbrakt på leirstedet. Det var ustabilt med regn, så alt ble i etapper, inn og ut av teltet. Vi la oss i teltet igjen etter frokosten og etter nesten alt var pakket: «Når var det lurt å krysse fjellet?» Det kunne jeg jo ikke finne ut av, siden jeg ikke kunne bruke mobilen til noen ting. Til slutt bare dro vi, og jeg håpet det var riktig sti – jeg valgte den korte veien. Det var jeg glad for, og utover dagen ble jeg enda mer glad for det.

Det startet med å gå oppover og vestover. Noen av oppoverbakkene trodde jeg noen øyeblikk at vi ikke skulle greie, men det var ingen alternativ å snu. Spesielt en oppoverbakke var skikkelig utfordrende. Vi var kommet halvveis opp i bakken, og det sa stopp. Det var bratt ned på den ene siden, og underlaget var ikke flatt i det hele tatt. Det hadde ikke vært så dumt med et par hunder til akkurat her. Jeg kunne ikke gå fram til hundene, for da ville vogna skli bakover, de måtte gå uten meg som motivasjon foran dem. Til tross for at jeg dyttet så hardt jeg bare kunne, rikket ikke vogna seg. Skulle vi ikke klare det? Jeg tok et par sekunder, roet ned og mobiliserte – «Dette skal vi klare!» Etter flere forsøk rikket vognen seg, men jeg holdt flere ganger på å lage rifter i buksa (pga en skarp gjenstand på vognen), og ved et tilfelle satte jeg fast foten under vognen og vognen skled bakover. Ja, det hadde ikke vært bare, bare å få en ufunksjonell fot der – det kunne blitt tilfelle, men jeg var heldig. Vi kom oss omsider opp – og jeg var så glad, og det ble en liten kosepause 🙂 Videre innover gikk det radigere. Ingen vei, men over tregrensa fungerte det greit når det var flatt.

Endelig kom vi oss til det jeg trodde skulle være en fin traktorvei, men den gang ei. Derfor ble jeg så glad for at vi hadde tatt den korte veien. For det var slettes ingen fin traktorvei, det var mer en sti og kronglete og steinete grusvei. Det var også finere partier. Det er i grunn herlig å få slite litt sammen med hundene!

Vi måtte krysse flere bekker, men også et par stykker var som elver å regne. På den første elvekryssingen var ikke vannet så dypt, men det var store steiner som bunn. Vognen satte seg stadig fast. I tillegg beveget framhjulene seg, slik at de ikke ble parallelle lenger – det skjedde også flere ganger tidligere å senere på turen at framhjulene endret vinkel. De gjør det om det blir altfor ulendt. Rett over første elv fikk hundene appetitt energy 🙂 Elv nummer to hadde en fin bunn, men var dypere – noen partier kunne hundene nesten ha svømt. Jeg er så utrolig stolt av at hundene mine bare står på og ikke nøler med å gå gjennom strømmende vann, de er tross alt ingen badenymfer. Etter den andre elvekryssingen var den mest utfordrende delen av turen over, det var godt, men utfordringer er også veldig gøy!

Lunsjpausen tok vi noen få kilometer etter siste elvekryssing. Det var kaldt, siden været varierte mellom regn, sludd, nesten snø, hagl og opphold. I tillegg var klærne våte etter elvekryssingene. Hundene fikk tørkede oksehaler og tørket vom, i le av en stor kampestein. Jeg spiste knekkebrød med peppermakrell og drakk en kopp varm kakao, mens jeg så på kartet. Vi hadde jobbet hardt, men jeg så på kartet at terrenget var såpass lett framover, at jeg bestemte meg for at vi skulle satse på målet denne dagen. En dag før en planlagt, men det skulle bli godt å komme til en hytte, vaske seg og sitte foran peisen, sammen med heltene mine! 🙂

Det gikk lett etter pausen. Fine grusveier og mye nedover og bortover, bare litt oppover. Da vi kom innenfor hyttegjerdet slapp jeg hundene løs, fikk alt under tak og ryddet det viktigste. Vi koste oss i varmen fra peisen – og varmen kom sakte, men sikkert inn i kroppen. Herlig!

Likevel tok det bare et par timer, og rastløsheten og trangen til nye eventyr var der med en gang! Hva blir egentlig det neste?

13466288_1319370458091571_9195314240572305484_n

Gratulerer med dagen, verdens beste Winnie!

Tenk at i dag er du to år 🙂 Bare et år igjen, så må man vel regne deg som voksen i kropp og sinn 😉 Om du virkelig blir helt voksen noen gang 😛

Vi har gått igjennom mye og opplevd mye sammen, helt siden du kom til meg, bare noen uker gammel. Alt fra små hverdagslige ting, til større opplevelser 🙂 Du har mang en gang gitt meg utfordringer, små som store. Du har ikke vært den enkleste valpen og unghunden, men se hvor vi er kommet i dag. Gjennom oppveksten din har jeg mang en gang lurt på hva jeg har fått i hus, og hva jeg har begitt meg ut på, men aldri angret et sekund! Tror du også har gitt Ronja mange utfordringer, men akseptert og tatt inn i flokken ble du fra første sekund – Ronja har vært veldig tålmodig med deg. Altfor tålmodig spør du meg, men kanskje trengte du det!

Du er en meget oppvakt og smart hund! Alltid vil du prøve å forstå meg og hva jeg prøver å fortelle deg. Du kan sitte å se meg dypt inn i øynene, lenge, og ikke vike et bitte lite sekund. Hva ser du der inne? Hva prøver du å forstå og hva forstår du? I disse øyeblikkene har vi en helt spesiell kontakt. Denne kontakten har vi på en måte hele tiden, i samarbeidet vårt!

(Bilder fra oppveksten din)

Du viste tidlig at du var svært samarbeidsvillig. Vi hadde god kontakt fra første sekund. På valpekurset var du på noen måter den mest gale valpen, på andre måter den roligste. Vi hadde god kontakt, fikk skryt og ord om at vi kunne komme langt vi to. Allerede første gangen du fikk lov til å gå foran i et spann, da var du knapt året og hadde aldri gått foran før, viste du gode egenskaper som lederhund – dette var da helt naturlig, så det ut som du syntes! Det siste året har du utviklet deg som lederhund, du samarbeider med meg, og tar kloke valg når du selv må velge. Du lar deg enda vippe litt av pinnen om ikke hundene bak deg følger etter eller om det kommer en liten fugl og erter deg – men det skal vi fikse. Med mer selvtillit og bedre fokus blir det bare perfekt.

Du er også en ekstremt morsom og sosial hund – du elsker mennesker og elsker å leke med hundekompisene og -venninnene dine. Du tar gjerne flere 360 i lufta foran hundevennene dine for å få dem med i lek, eller stuper kråke 😉 Drar vi på besøk eller får besøk eller bare møter en nabo i gata, er det toppen av lykke om du får hilse på.

Om kveldene kommer du opp i sofaen til meg – legger labben eller labbene dine på meg og ser meg dypt i øynene. Om jeg snakker til deg da, så ser du meg enda dypere inn i øynene og skakker på hodet. Jeg koser med deg, og du legger hodet på skulderen min, tungt. Så glir du ned i sofaen og legger hodet i fanget mitt – da koser vi oss!

Om jeg er lei og gråter en dag, kommer du og slikker tårene mine. Er jeg hoppende glad, er også du det! Du speiler meg så godt. Om du har stått i bånd ute, i hundegård eller på et arrangement, er du så glad når jeg kommer at du hopper rett opp og ned som en sprettball. Men så fort jeg er kommet fram, slikker du hånda mi og sier: «Hei, kos litt med meg!».

Det blir spennende å se hva vi skal oppleve sammen det neste året, og hvordan du utvikler deg!

(Bilder av deg, to år)

Gratulerer med 2-årsdagen, verdens beste Winnie ❤

Bildedryss og helgeplan

Det er en stund siden det har vært noe å høre fra denne kanten, men her kommer et bildedryss fra den siste tidens aktiviteter! Det er varierende kvalitet på bildene, men håper det likevel kan inspirere og motivere noen til å finne på noe med hundene 🙂

Her en dag hadde vi gjort oss klare for vogntrening, men da vi kom til vogna var det ene hjulet flatt. Da ble det kickbike istedenfor. Om jeg kjører begge hundene samtidig, velger jeg som regel vogn framfor kickbike. Denne dagen ble jeg påminnet hvorfor. En lett kickbike er ingenting for disse to arbeidsmaskinene. Det er lett at farten blir høy, og gjør hundene noe uforutsett, så kan det gå rimelig hardt for seg. Som om ikke farten var høy nok fra før av, gjør både fugler og rådyr sitt til at hundene får ekstra driv. Bare å holde tunga rett i munnen, ikke tid til noen sekunders uoppmerksomhet 😉

Før neste vogntur var det «bare» å fikse dekket. Det tok sin tid og det ble kveld før vogna ble tatt i bruk. Å få skiftet slangen inni dekket er en enkel sak, men dekket var hardt å få på plass igjen. Det som virkelig tok tid var å få på plass den hydrauliske bremsen på skiva igjen – den var ikke særlig medgjørlig. Men det gikk til slutt – det handler om å ikke gi seg! 🙂

Som jeg tidligere har vektlagt prioriterer jeg også miljøtrening med hundene mine. Om jeg skal noe sted og de kan være med, så er de med. Vi var en tur innom veterinæren for å levere prøver for test av Giardia (innvollsparasitter), og da var hundene med! Heldigvis var mine hunder fri for Giardia – yes!!! Det er ikke morsomt å få, for det er smittsomt, også til folk, og krever både behandling av hundene og desinfisering av deres omgivelser. Til helgen skal vi nok lære mer om dette (se lenger ned i innlegget). Vi benyttet anledningen til å rusle oss en tur, og fant et fint sted å drive litt miljø-agility 🙂 Hundene blir så glade og får en skikkelig selvtillits-boost!

Det ble en morgentur på vogn. Disse morgenturene byr på noe fantastisk – naturen er helt spesiell en tidlig morgen, og roen en finner er annerledes enn på dagen. Så selv for et B-menneske som meg, er det verdt det 🙂

Tidligere denne uka dro vi på en kløvtur – flinke hundene mine! 🙂

I dag bestemte jeg oss ( 😛 😉 ) for å ta en vogntur i lysløypa i skogen – og der kunne man visst nesten gå på ski enda. Marka her jeg bor er veldig kupert, og med mye snø ble det en hard tur for alle tre. Vi var så heldige at deler av løypa var tørr grus – så herlig med bar bakke mellom snøslagene 😀

Mellom alle aktivitetene prioriteres avslapning – hundene trener ikke hver dag! Restitusjon og latmannsdager trengs for mine fantastiske små ❤

Til helgen har vi planer om å dra på miniseminar i hundekjøring, i regi av Trondheim trekk- og brukshundklubb! Da blir det hundekjøring så klart, grilling og sosialt samvær. Ellers er det seminar, hvor det blant annet blir foredrag om Giardia og om hundekjørerutstyr, i tillegg til paneldebatt om sprint og langdistanse. I tillegg avholdes ideal-sprinten, hvor det er om å gjøre å treffe en gitt tid, som ingen av deltakerne vet på forhånd. Ideal-sprinten er for alle, og det er som dere forstår ikke raskeste ekvipasje som vinner. Været ser ut til å bli på vår side, og det er ikke verst! 🙂

Håper dere finner på noe gøy med deres firbente i helgen, eller bare slapper av sammen! 🙂

 

Vogntur i morgentimene – å stå opp med naturen

I dag var vi oppe tidlig – i halv seks-tida. Dagen startet med en kort luftetur og pakking av sekk, før vi var avgårde omtrent halv sju. Hundene mine er særdeles rolige før start, selv etter selene er på og de er koblet til vogna. Det er utrolig deilig å bare kunne si «vent», og så er de i ro til jeg sier; «Klare, oki – ja!!» – og så er vi i gang. Sola står tidlig opp nå, allerede på den korte lufteturen før vognturen var det lyst, men hele verden var stille – kun fuglekvitter. I dag stod vi opp med naturen 🙂

Hundene var mer ivrige enn på lenge! Var det morgentimene som gjorde det, eller kanskje at det var så kjølig i været – på den blå siden… Ikke vet jeg, men det er herlig å se dem så glade for å få løpe og trekke. Vi kjørte kun noen få kilometer før vi var framme på bålplassen. Denne ligger på en odde.

Hundene bare elsker å være på den odden. Her ble det frokost på både dem og meg, ved bålet. Hundene fikk på seg dekken da vi var i ro. Disse inne-huskyene mine utvikler ikke like mye pels som ute-huskyer. Og en hundekropp skal være god og varm i pausen! Til frokost fikk hundene tørrfôr og en halv boks med appetitt energy. Jeg nøt en kopp kaffe, mens jeg ventet på at frokosten skulle varmes på bålet. Jeg tok meg i det flere ganger, at hvorfor stresser jeg der jeg sitter – morgentimene er bare noe helt eget og god tid hadde vi og, så ingen grunn til å stresse. Det var både ender og andre fugler rundt bålplassen, de sang vakker morgensang for oss.

Med ett blir Winnie ekstra oppmerksom, hva ser hun for noe? Winnie er stadig oppmerksom, men man ser når det er noe ekstra. En mink på isen i vannkanten, den løper bortover, med bena som lydløse trommestikker. Det dukket også opp en kjekk og ung herremann, en welsh springer spaniel. Noen andre er også tidlige ute i dag, eller det vil si, når klokken er åtte, er det kanskje ikke så tidlig lenger.

Winnie kan være litt uoppmerksom til tider, eller det er vel det at hun gjerne skal ha oppmerksomheten sin overalt. Hun er en god kommandoleder blitt, i skog og på fjell, men Ronja er den suverene på fokus. Uansett hvor ufokusert Winnie er, så er Ronja på og lar seg ikke distrahere. Enn så lenge er også Ronja best på kommandoer når det er mye annet å sette oppmerksomheten på. Stolt av hundene mine var jeg i dag – de er et godt team, som utfyller hverandre!

Mens vi var på bålplassen kom sola skikkelig opp, og fuglene avsluttet den særegne morgenkvitringen. Da var det på tide å dra videre for oss. Etappen hjem var lengre enn etappen til – og denne gikk i strålende sol og helt blå himmel!

En tur i tidlige morgentimer anbefales på det sterkeste – selv for B-mennesker 😉 Og orker du ikke å stå opp så tidlig, så kan du jo sove ute, og bare være våken eller våkne med fuglene og lyset!

Kort tur og godbiter i vann

Gårsdagen og dagen i dag har hundene hatt treningsfri. Med helgen kommer angivelig finværet, men fortsatt kaldt nok for hundene til å trekke, så i helgen blir trening prioritet. På dager med treningsfri er fokuset avslapning, kortere turer uten trekk, miljøtrening, mental trening og sosialisering. Trekktrening er også i stor grad mentalt, da de skal arbeide uten å la seg forstyrre, og her i Trondheim er det plenty av forstyrrelser. Mentaltreningen vi har ellers har mer fokus på nese-arbeid og roligere øvelser.

I går var en fullstendig rolig dag, med kun roligere turer hvor de fikk snuse og vimse som de ville – bare ikke trekke i båndet.

I dag har fokuset fortsatt vært på avslapning, men med flere inntrykk på lufteturene og noen øvelser på luftetur. På turen møtte vi noen naboer – noe hundene ELSKER! Det var også arbeidsfolk som feiet gatene utenfor – det gjør også inntrykk, mye bråk. Så hundene fikk undersøke utstyret de brukte, og vi stod litt og så på arbeidet. Hundene tok det hele med ro, men var nysgjerrige. Vi trente litt på sitt og bli, så jeg kunne snike meg til noen portrettbilder. Ellers bestod turen av rusling og snusing i slakke bånd. Det slår meg hvor fantastisk tilpasningsdyktige disse alaska huskyene er – utrolige arbeidsmaskiner, rolige hunder, ekstremt nysgjerrige hunder 🙂

Etter turen fikk hundene godbiter i vann. Det er både gøy og utfordrende for dem. Jeg fyller da en stor skål med vann, og putter oppi ulike godbiter, hvorav noen flyter og noen synker. Det er ikke bare bare å få tak i godbiter som flyter rundt. I tillegg må de dykke for å få tak i godbitene på bunn. Dette får de gjøre en og en i ro og mak, inni dusjkabinettet 😛 Veldig praktisk for det blir litt søl, og vi får forsterket at dusjen ikke bare trenger å være et ubehagelig sted. Spesielt minstemann synes fortsatt dusjing er kjipt – så litt positiv forsterkning på stedet dusj er ikke dumt. Så her får man mye ut av lite!

Etterpå ble det videre avslapning – og siden man blir våt når man spiser godbiter i vann, er det svært viktig å vaske seg etterpå 😉 Mine fine to ❤

Da håper vi bare været viser seg fra sin beste side i helgen! God helg til alle to- og firbente fra oss tre 🙂

Hva gjør man en grå og våt mandag?

Både fredag og lørdag var hundene og jeg på skitur. Hundene trakk ca 25 km begge dagene. På fredag trakk de meg alene, kun avbrutt av små pauser. På lørdag derimot ble det skitur med ei venninne, og da fikk de trekke hver sin person, men med en god bålpause midt på 🙂

Søndagen ble avslapningsdag – kun korte lufteturer ut!

Så, hva skulle vi finne på i dag. Grått vær, vått – ikke veldig fristende, sånn i utgangspunktet. Alt blir vått ute når det blir vår og regn, så matmor trenger nye støvler. Og hvor drar man da? Jo, man drar på fellesskjøpet, fordi der har de gode støvler, det er gangavstand og hundene kan bli med inn 😀

På vei til felleskjøpet startet vi med å gå over vårt faste jorde, og hundene fikk tusle og løpe litt løse. Resten av veien gikk de i slakt bånd, fortsatt med sele, men med en annen sele enn trekkselen. I trekkselen får de trekke så mye de bare vil, men turselen er det ikke lov til å trekke i. Dette skulle bli og ble en rolig rusletur, med god tid til snuseaktiviteter.

Så kommer vi til felleskjøpet. Mer nysgjerrige hunder skal man nok lete lenge etter – alt er gøy og spennende! 🙂 De får snuse og undersøke litt først, men så må de vente rolig til matmor har fått prøvd seg fram til de riktige støvlene. Etterpå fikk de undersøke nærmest hele butikken. Det var spesielt interessant i kjæledyravdelingen, mange gode tyggeting og mange spennende lekesaker. Hvilken skal man velge? De fikk også veid seg. Sist, men ikke minst, fikk de godbiter av ekspedisjonsdama 🙂

Så var det hjemturen, den la vi en annen vei enn turen til. På turer går man stort sett forbi mange ulike gjerder: Funker dette til å bygge hundegård med? Er det sikkert? Er det høyt nok? Hvor dyrt er det? Så måtte ta bilde av hundene foran et gjerde jeg lurer på 😛 Så gikk vi litt videre, og kom forbi noen gravemaskiner som stod i ro – da ble det litt gravemaskin-agility! Et stykke videre kom vi til et stort jorde = fritid for hundene – løp, lek, rusling og snusing. Rolig tur resten av veien hjem, slakke bånd og snusing 🙂

This slideshow requires JavaScript.