5 dager i fjellet med hunder og vogn

Planen var en langtur med vogn og hunder i år, men det går ikke alltid som håpet. Av ulike årsaker lot det seg ikke gjøre med planlegging og forberedelser til en så lang tur som jeg ønsket, men vi fikk til fem dager likevel 🙂 Drømmen var en måned. Når det ikke ble sånn, ser jeg det positive i at turen ble kortere – jeg lærte mye, som kan være godt å ha med seg i planleggingen av en lengre tur neste gang!

Dag 1

Jeg var spent på oppakningen, for jeg hadde bare pakket med meg det jeg trodde vi trengte, og var ikke sikker på hvordan jeg skulle få det med meg. Etter å ha fått alt ned i syv vanntette pakksekker og en dagstursekk på 45 liter, var det spennende om jeg fikk festet alt på vognen. Utrolig hva som går – for det gikk helt fint, med litt systematisering. Måten jeg hadde bagasjen på den første dagen fungerte så bra at det ble likt resten av turen. Det var ikke tilfeldig hva som var hvor på vognen, og i sekken, som jeg bar på ryggen, hadde jeg alt som var sannsynlig å få bruk for før leir.

Den første dagen gikk stort sett i relativt flatt terreng, og godt var det, siden det var så varmt. Det ble hyppige pauser ved elv og bekker, og jeg holdt dem nede i et rolig tempo. Vi kjørte stort sett langs en stor elv, og på et tidspunkt skulle vi krysse den. På kartet så jeg at det skulle være en bru, men da vi skulle ta av hovedveien ned til brua, stod det «Bru låst» på et skilt: «Nei, nei, nei, hvorfor sjekket jeg ikke ut det på forhånd! Vi kan ikke kjøre hele veien tilbake nå!». Dette var på slutten av dagen. Jeg bestemte meg for å binde hundene til et tre, og gikk uten hunder og vogn ned til brua. Den var ikke låst, men den så veldig gammel ut, og manglet en del planker på slutten. Flaks som vi hadde, var hjulbredden på vogna akkurat så stor at hvert av hjulene kom på hver sin planke. Det måtte gå rolig for seg, så ingen av hjulene kom feil. Nå var jeg glad for å ha to hunder som hører på kommandoene: «stå» = stopp og vent, «okei, ja!» = trekk, og «rolig» = trekk veldig rolig, evt ikke trekk. Det gjorde at vi kom helskinnet over, det var bare den nesten ubrukte arcteryx-buksa som fikk en rift – men det er bare en bukse 😀

Vi slo leir ved den samme elven vi krysset, bare et stykke lenger bort. Jeg planlegger alltid å slå leir ved et vann, en bekk eller en elv, og helst alle pausene også. Som vanlig synes jeg det kan være litt ubehagelig i starten av en leir, må på en måte bo meg litt inn, sånn en ofte må i hus. Til middag ble det potetmos, og en slags gryte laget av litt smør, vann, pepper, vegetarpølse og grønnsaker jeg hadde tørket på forhånd. Det var løk, champignons, gulrot og brokkoli. Det var utrolig godt, det smaker alltid så mye bedre med mat på tur. Jeg hadde også med tørket frukt – det er så mye bedre med den du lager selv, og det anbefales på det sterkeste! 🙂 Heldige var vi med tidspunktet å slå leir, for vi kom oss inn i teltet rett før regnet kom, og det varte til neste dag.

Dag 2

Både å sette opp og ta ned en leir tar sin tid. Hundene skal fôres, jeg skal spise. Teltet skal opp og ned og soveposen ut og inn. Alt skal ut og inn, løsnes fra vogna og settes fast igjen. Jeg hastet ikke, og brukte da to timer på morgen og kveld.

Vi kom oss avgårde på formiddagen, og lite ante vi da om hvor lang og krevende dagen skulle bli. Aller først skulle vi oppover i mange kilometer – varmt var det. Det er veldig viktig at hundene ikke trekker for langt, hardt og fort på slike dager. Vi tok ofte pauser. Da vi var kommet opp de verste bakkene var klokken rundt 14. Vi stoppet opp ved et vann og tok en solfylt pause på fire timer. Det var godt for oss. Siden jeg bare hadde med meg to hunder, er det en del jobb. Jeg har to sterke tisper, men med 140-150 kg bak seg, er det likevel begrenset – fordelen er at også jeg får trim! 🙂 Det er også en fordel at det bare er to hunder å samarbeide med i vanskelige områder, men kunne likevel gjerne ha flere hunder – så lenge jeg har en god kjemi med dem og de er opplært til det samme som mine.

Veien videre gikk til et stooort vann. Da vi nådde sørvestenden tok vi østover, og fulgte sørenden av vannet. Langs sørenden tok vi to pauser i vakre omgivelser. Vi møtte også på sauer, noe som ble litt utfordrende. For sauene ville ikke av veien, og jeg ville ikke presse hverken dem eller hundene i det varme været. Jeg sørget for å ligge langt bak og kjøre veldig sakte, til slutt gikk sauene heldigvis til side og jeg kunne kommandere hundene i «forbi». Den siste pausen langs sørenden var i solnedgang. Planen var å komme opp langs østsiden av vannet for å overnatte. Jeg hadde ikke klart å forutse at det mellom grusveien og vannet bare ble brattere og brattere og med tettere og tettere skog – det ble ingen overnatting på østsiden. I nordøstenden av vannet skulle det ligge et lite vann: «Der må det da gå an å overnatte!» Det håpet jeg virkelig, for hundene begynte å vise tegn til at vi skulle slå leir. Men heller ikke ved dette lille vannet var det egnet, ingen flater å sette teltet på, og vei helt inntil. «I nordvestenden MÅ det gå!», tenkte jeg. Heller ikke her fungerte det. Bratte lier ned mot vannet, og der det var flatt, var det myr. Den dårlige samvittigheten for hundene, satte virkelig i her. Jeg ville ikke presse dem, men det fungerte bare ikke der. Vi måtte finne et sted fort, og jeg måtte utstråle sikkerhet og trygghet nå – de skal stole på at jeg ikke presser dem for langt. Heldigvis var nordenden av vannet smalere enn sørenden. Etter noen få kilometer til, visste jeg at ruta vår gikk sørover langs vannet igjen, og bestemte meg for at vi måtte slå leir før vi tok sørover. Vi kom til en bekk, men den var gjerdet inn på et jorde, videre igjen. Etter en liten stund tok vi av hovedgrusveien og tok en stikkvei, for å finne en leirplass. «Endelig en flate!», tenkte jeg. Der måtte vi kunne sette teltet, selv om det var et stykke fra bekken. Men da jeg oppdaget skjelettrester – mange riktig store knokler, måtte jeg bare snu. Vi slo leir, bare noen hundremetere fra dette stedet, nærmere bekken, i krysset hvor vi skulle sørover igjen. Klokken ble 2 før vi kom oss i teltet, og det var godt etter en så lang dag. Og det var godt å søke tilflukt fra den slitsomme myggen – 30-40 myggestikk ble det nok den kvelden.

Jeg bestemte meg på kvelden for å ta en lang natt, så hundene kunne ta seg inn igjen. Jeg ble virkelig imponert og stolt over at hundene orket å ta oss dit, og stolte på at det skulle gå – selv om jeg så de var litt usikre. Nå var det viktig å bevise at det stemte – de kan stole på meg, og jeg presser dem ikke langt over streken. Jeg takket mine herligste denne kvelden!

Dag 3

Morgenen ble rolig og lang som planlagt. Utpå dagen gikk veien sørover langs det store vannet. Mange, mange pauser også langs sørenden, på grunn av varmen. Hundene fikk drikke ved hver en bekk, og Winnie la seg også ned i hver en bekk. Jeg brukte en kopp for at også Ronja skulle bli avkjølt av vannet. I sørvestenden av vannet ble det en lang pause, da jeg visste vi skulle opp, opp, opp i flere kliometer, nordvestover. Jeg oppdaget at Winnie begynte å miste pels langs brystet og inn mot armhulen på venstre side. Det har aldri skjedd før, så tror det må være kombinasjon av trekking og at hun stadig var våt. Hva skulle vi gjøre nå? Jeg kunne ikke risikere gnagsår. Jeg var superheldig og fikk til en avtale om å få opp en t-skjorte til Winnie, som hindrer videre gnaging. Vi fikk t-skjorten neste morgen. Jeg hadde med potesokker og mye førstehjelpsutstyr, men ingen t-skjorte – så det må jeg skaffe til Winnie.

Vi tok fatt på alle oppoverbakkene, de trakk og jeg dyttet i nærmere fem kilometer. Jeg ville holde farten såpass oppe at de holdt motivasjonen, med tanke på gårsdagen. Ronja, som det arbeidsjernet hun er, stod på hele veien, ikke et sekund nøling. Winnie er en fantastisk fin trekkhund hun også, virkelig god, men det var visst mye interessant sauemøkk 😛 Det passet ikke så bra – vi var jo så få i teamet 😉 Et svakt punkt, og alle merker det med en gang. I disse oppoverbakkene forsvant mobilnettet og mobildekningen. Og da hadde vi ikke dekning før på slutten av den siste dagen – så halve turen uten dekning! Til gjengjeld var det utrolig herlig å komme over tregrensa i dag, jeg bare elsker det. Vi slo leir rett ved grusveien oppi fjellet. Det er ikke mange som farer innover der, men noen få biler var det. En som skulle sette ut sauene sine stoppet opp og slo av en prat. Og flere av dem som passerte oss i leiren lukket opp vinduet i forbifarten og hilste eller sa det var koselig hos oss! 🙂 Denne natten ble full av regn og vind – nesten så man kunne lure på om teltet ville falle sammen.

Dag 4

Som vanlig fikk hundene frokost av appetitt energy-boksemat og tørrfôr, sammen med lunkent vann. De fikk også noe frysetørket vom på turen, da de er vant til fryst/fersk vom til vanlig. Siden de ikke kunne få det, fikk de en liten teskje fiberhusk i maten hver dag, for å forebygge ustabile mager. Veien gikk videre nordvestover i dag, mer fjell! Været så ustabilt ut. Det var veldig grått og mye vind. Tidlig denne dagen så vi en bil, men etter det var det ikke lenger noen å se. Fortsatt ingen dekning, og jeg visste ikke riktig hvordan været skulle bli. Etter lunsjpausen, som ble kort, var det konstant motvind og jeg var sikker på det skulle bli regn og torden. Til lunsj fikk hundene appetitt energy, noe de fikk hver dag. De trenger et ekstra måltid på tur. I tillegg hadde jeg litt tørrfôr lett tilgjengelig, så de kunne få litt som mellommåltider. Grusveien ble dårligere og dårligere og jeg måtte jobbe mer og mer selv, til tross for at hundene jobbet jevnt. Det var slutt på bruer over bekkene, så de måtte vi forsere til fots, eller til labbs, får en vel si 😉

Jeg hadde planlagt å slå leir ved en sti, en avstikker fra grusveien. Dette fordi at her hadde jeg muligheten til å velge to veier, den ene lengre enn den andre. På grunn av at jeg ikke visste noe om været, og at begge veiene ville gå på sti over fjellet, og fordi hundene hadde vært så slitne på dag to, ville jeg ikke ta noen sjanser. Jeg ville ha et valg neste morgen. Ved hjelp av en gps (med dårlige kart, må skaffe nye) og kart og kompass, fant vi den riktige stien. Da det var mye vind, satte jeg opp teltet med fotenden mot vinden, og kjørte vognen opp på teltduken i fotenden, for å holde teltet litt i ro. Det ble som vanlig godt med en god og delvis oppvarmet middag på hundene, brukte resten av vannet jeg hadde på termosen. Selv hoppet jeg over middagen, da jeg sovnet 😛

Dag 5

Natt til i dag ble kald, vindfull og med regn. Hundene lå som to sammenkrøllede baller på pleddet ved siden av meg. Jeg stod opp og luftet dem og satte deretter på dem dekken. Vi la oss til å sove videre og de lå etter hvert avslappet rett ut begge to. På morgenkvisten hadde vi en laaang kosestund i teltet. På grunn av det ustabile været og fordi jeg lurte på når vi skulle krysse fjellet, med hensyn til tåke og dårlig gps, ble formiddagen tilbrakt på leirstedet. Det var ustabilt med regn, så alt ble i etapper, inn og ut av teltet. Vi la oss i teltet igjen etter frokosten og etter nesten alt var pakket: «Når var det lurt å krysse fjellet?» Det kunne jeg jo ikke finne ut av, siden jeg ikke kunne bruke mobilen til noen ting. Til slutt bare dro vi, og jeg håpet det var riktig sti – jeg valgte den korte veien. Det var jeg glad for, og utover dagen ble jeg enda mer glad for det.

Det startet med å gå oppover og vestover. Noen av oppoverbakkene trodde jeg noen øyeblikk at vi ikke skulle greie, men det var ingen alternativ å snu. Spesielt en oppoverbakke var skikkelig utfordrende. Vi var kommet halvveis opp i bakken, og det sa stopp. Det var bratt ned på den ene siden, og underlaget var ikke flatt i det hele tatt. Det hadde ikke vært så dumt med et par hunder til akkurat her. Jeg kunne ikke gå fram til hundene, for da ville vogna skli bakover, de måtte gå uten meg som motivasjon foran dem. Til tross for at jeg dyttet så hardt jeg bare kunne, rikket ikke vogna seg. Skulle vi ikke klare det? Jeg tok et par sekunder, roet ned og mobiliserte – «Dette skal vi klare!» Etter flere forsøk rikket vognen seg, men jeg holdt flere ganger på å lage rifter i buksa (pga en skarp gjenstand på vognen), og ved et tilfelle satte jeg fast foten under vognen og vognen skled bakover. Ja, det hadde ikke vært bare, bare å få en ufunksjonell fot der – det kunne blitt tilfelle, men jeg var heldig. Vi kom oss omsider opp – og jeg var så glad, og det ble en liten kosepause 🙂 Videre innover gikk det radigere. Ingen vei, men over tregrensa fungerte det greit når det var flatt.

Endelig kom vi oss til det jeg trodde skulle være en fin traktorvei, men den gang ei. Derfor ble jeg så glad for at vi hadde tatt den korte veien. For det var slettes ingen fin traktorvei, det var mer en sti og kronglete og steinete grusvei. Det var også finere partier. Det er i grunn herlig å få slite litt sammen med hundene!

Vi måtte krysse flere bekker, men også et par stykker var som elver å regne. På den første elvekryssingen var ikke vannet så dypt, men det var store steiner som bunn. Vognen satte seg stadig fast. I tillegg beveget framhjulene seg, slik at de ikke ble parallelle lenger – det skjedde også flere ganger tidligere å senere på turen at framhjulene endret vinkel. De gjør det om det blir altfor ulendt. Rett over første elv fikk hundene appetitt energy 🙂 Elv nummer to hadde en fin bunn, men var dypere – noen partier kunne hundene nesten ha svømt. Jeg er så utrolig stolt av at hundene mine bare står på og ikke nøler med å gå gjennom strømmende vann, de er tross alt ingen badenymfer. Etter den andre elvekryssingen var den mest utfordrende delen av turen over, det var godt, men utfordringer er også veldig gøy!

Lunsjpausen tok vi noen få kilometer etter siste elvekryssing. Det var kaldt, siden været varierte mellom regn, sludd, nesten snø, hagl og opphold. I tillegg var klærne våte etter elvekryssingene. Hundene fikk tørkede oksehaler og tørket vom, i le av en stor kampestein. Jeg spiste knekkebrød med peppermakrell og drakk en kopp varm kakao, mens jeg så på kartet. Vi hadde jobbet hardt, men jeg så på kartet at terrenget var såpass lett framover, at jeg bestemte meg for at vi skulle satse på målet denne dagen. En dag før en planlagt, men det skulle bli godt å komme til en hytte, vaske seg og sitte foran peisen, sammen med heltene mine! 🙂

Det gikk lett etter pausen. Fine grusveier og mye nedover og bortover, bare litt oppover. Da vi kom innenfor hyttegjerdet slapp jeg hundene løs, fikk alt under tak og ryddet det viktigste. Vi koste oss i varmen fra peisen – og varmen kom sakte, men sikkert inn i kroppen. Herlig!

Likevel tok det bare et par timer, og rastløsheten og trangen til nye eventyr var der med en gang! Hva blir egentlig det neste?

13466288_1319370458091571_9195314240572305484_n

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s